Slik ser en fredfull dag for meg som kle.io administrator ut!

Den store grønne flekken betyr at alt fungerer som det skal og at jeg kan skru av datamaskinen og bruke tiden min til noe annet! Tralala! Måtte månedene som kommer være fulle av grønne dager!

Smoggen henger lavt over byen. Den rue osen svir i både øyne og svelg. Slik det er her nå regner jeg med at det var i London ca to århundre tilbake. 

Taxisjåføren jeg kjørte med på vei hjem fra Kate nå nettopp fortalte meg at det er en skogbrann, tror det var det, ca hundre kilometer utenfor byen. Det luktet bra svidd her i gårkveld også, men idag har det bare blitt værre og værre.

Det som er dumt er også at husene er så utette at det lukter like svidd på innsiden som på utsiden!

Jeg håper det gir seg snart.

Jeg tenkte jeg like gjerne kunne bruke anledningen til å poste litt mer i bloggen min, det har vært en stund siden sist nå!

På vei hjem fra Brasil var vi på en restaurant i Curitiba. Restauranten var den første vi fant i Brasil som hadde brukbar vegetarmat og var relativt “fancy”. Når man kom inn døren fikk man derimot utdelt et strekkodekort. Det var en slags bufé og man gikk så og forsynte seg med det man ville ha, og så la mannen i skranken tallerkenen på vekten og trakk strekkodekortet ditt gjennom en leser. Siden, når man hadde satt seg og ville spise kom kelnerne og spurte om man ville ha noe å drikke og registrerte det så på samme kodekort. Siden når man ville betale tok man med seg strekkodekortet til skranken og fikk en kvittering på at maten var betalt som man igjen måtte gi fra seg i utgangsdøren.

Det er sikkert et veldig praktisk system for restauranten, men utrolig upersonlig og kaldt. For meg virker dette mer som teknologisk nyvinning for nyvinningens del. Jeg håper aldri dette blir normen! Da slutter jeg å gå på restaurant. 

Nå oppdaterte jeg programvaren som driver bloggen min… plutselig ble alle æøå til merkelige tegn, og alle bildene mine forsvant

Jaja… vet ikke hvor mye det er å gjøre med det. 

Dere får klare dere uten bildene fra eldre poster…

Da jeg skulle sette meg ned ved datamaskinen og jobbe merket jeg plutselig at jeg satt med føttene til anklene i vann. Det regner og regner. I følge Diego, som jeg bor hos, har det aldri regnet så mye på så kort tid før.
Det fosser vann inn gjennom en luke i gulvet i kjøkkenet og han står nå og skyver det ut av kjøkkenet og inn i gangen til naboene som best han kan.

Vi får håpe været gir seg snart og at disse forandringene ikke er forvarslene til større klimatiske forandringer.

Det begynner å bli en tradisjon å skrive en “Nye fremtidsplaner”-post med jevne mellomrom i og med at livsplanene mine har det med å gjøre helomvendinger. Denne helomvendingen er riktignok ikke helt ny for meg, men jeg har holdt den ganske tett til brystet så langt for å slippe å skuffe meg selv for mye om det ikke skulle klaffe, men nå har jeg nettopp fått bekreftelse på at alt går i boks så da er det på tide å lette litt på sløret.

Fra høsten reiser jeg utenlands igjen, og denne gang for tre år.

Jeg har kommet inn på University of Cambridge fra høsten og kommer til å studere Computer Science der. Forhåpentligvis med fordypning i matte det første året. Det betyr i alle fall at jeg må friske opp matten min i sommer, men det skal være meg en glede!

Studieåret begynner ikke før i Oktober, så jeg får (som alle de tidligere årene, og i motsetning til det alle sier) nok en vanvittig lang sommerferie som er mye lengre enn noen av de jeg hadde mens jeg gikk på skolen.

Hurra, jeg er så glad og fornøyd! Det kommer til å bli litt av et slit å studere ved Cambridge, men jeg tror også det kommer til å bli utrolig morsomt. Jeg kommer også til å få treffe utrolig mye spennende folk og engelsken min kommer også til å nå nye høyder.

og … kernelen i maskinen din om 10 år er skrevet av meg. Ikke at du trenger å vite hva det betyr, men det er betryggende for alle parter likefullt.

Gratulerer med dagen som var, tango.

Den 27. desember hadde jeg danset tango akkurat ett år! Utrolig hvor mye som har forandret seg siden den gang og hvor annerledes livet mitt ser ut idag enn det gjorde for bare ett år siden! Når så mye kan skje på et kort lite år blir jeg virkelig spent på å finne ut hvor jeg kommer til å være til neste år! Hvor i verden kommer jeg til å bo? Hva kommer jeg til å gjøre?

Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å bli så oppslukt av dansen og at den kom til å få en så stor plass i livet mitt, og det tror jeg egentlig de færreste hadde trodd, men sånn ble det!

Tralala!

Livet er spennende og jeg er virkelig heldig som har så mange muligheter og ikke minst muligheten til å gjøre akkurat det jeg har lyst til! Jeg merker ekstra godt hvor heldig jeg er når jeg ser alle menneskene her i Argentina som sliter med bare å holde seg i live.

Tralala (igjen). Det er så fint å leve og jeg er så fornøyd med livet mitt! Måtte 2008 bli et flott år for flere enn for meg!

Fire timer hadde jeg den nye mountain biken min. Kjøpte den av yogalæreren på den ene danseskolen som solgte den for en kamerat. Den var brukt, helt ok, og langt fra gratis. Fikk med en lås på kjøpet. Kjørte og besøkte en venn, og gikk så på milonga, men kom tilbake supertidlig, men opsala.. sykkelen var borte. En tur fikk vi hatt sammen, så var det bekjentskapet slutt.

Her på den andre siden av kloden skjer det både det ene og det andre, og jeg vil nå fortelle litt av det jeg har opplevd siden sist.

Først: for å rettferdiggjøre tittelen

På vei ut av en milonga sist uke fant vi plutselig en mann liggende halvveis på gaten, halvveis på fortauet, utenfor lokalet vi hadde vært i. Han hadde en halvt røket sigarett i hånden, var middels bra kledd og lå og snorket. Fra hodet hans rant blodet utover asfalten. Det var ikke mulig å komme i kontakt med ham. Plutselig sperret han opp øynene og lot dem flakke hit og dit i rasende tempo før alt ble helt stille og han ble til en tømmerstokk. Siden det ikke var særlig til liv i ham gikk vi vår vei. Det var uansett sent og vi ville hjem. Det hører til historien at det var flere andre der også som ringe etter ambulanse, så vi lot ham ikke i stikket, og om han er død nå, eller ikke, vet jeg ikke. Vi får håpe det beste, hva nå det måtte være i hans tilfelle.

Siden sist har jeg også vært på konserter!

Først var jeg på en utendørsfestival hvor Starsailer, Travis og The Killers spilte. Det var vanvittig masse folk, masse liv, og veldig underholdende! Det var en maratonkonsert uten like. Starsailer begynte å spille ganske presist klokken åtte og The Killers var ikke ferdig før godt over ett om natten. Personlig likte jeg Travis best!

Travis:

Travis:

The Killers:

Det var masse, masse søppel etter konsertene

Og her er et bilde av de jeg var på konserten med

Jeg var også på en annen konsert med en Argentiner jeg kjenner. Han er halvt tysk og halvt fransk, men har bodd her i Argentina hele livet. Han er fetteren til en russer jeg ble kjent med i Sveits. Sammen var vi på konserten til en Argentisk gruppe som spiller norsk, svensk og finsk folkemusikk. Konserten var i en “ølstue”. Argentina later ikke til å være ølkulturens høyborg. Det var fullt som seg hør og bør, men lyst og lignet ikke på en pub, og dessuten bestilte de fleste salat og drakk vann. Til ølet fikk man servert pop-corn.

Gruppen som spilte folkemusikk

Ellers har det ikke skjedd fryktelig mye spennende som jeg kan fortelle. Har startet et nytt lingvistisk firma med en Amerikaner. Mer om det siden. Har også mitt eget businessprosjekt gående, men ikke tid til å jobbe ordentlig med det.

I dag kjøpte jeg to par utrolig vide og behagelige bukser til å danse tango i. Kommer sikkert til å gå med dem til vanlig også. De er ganske gangsteraktige, nesten litt sånn folk gikk med på ungdomsskolen, men veldig, veldig behagelige!

Dessuten har jeg sett noen kule reserbiler på gaten her. Og som gutt kunne jeg selvfølgelig ikke dy meg for å ta bilder av dem…

I dag var jeg pÃ¥ utenlandsnemda for Ã¥ fÃ¥ forlenget turistvisumet mitt. Jeg hadde fÃ¥tt høre skrekkhistorier om at man mÃ¥ sitte timesvis i kø og at det argentinske byrÃ¥kratiet er et helvete Ã¥ ha med Ã¥ gjøre! Min opplevelse av det hele sto derimot i sterk kontrast med det jeg hadde fÃ¥tt høre. Det var ikke sÃ¥ veldig lett Ã¥ finne stedet, men det skyltes heller at jeg hadde dÃ¥rlige veibeskrivelser, men alle argentinerne jeg traff pÃ¥ veien var hjelpsomme. Det var informasjonsskranker med jevne mellomrom bortetter i bygningen som viste deg dit du skulle. Kø var det heller ikke, i alle fall ikke i skranken jeg skulle til. Damen som betjente meg fortalte meg ogsÃ¥ hvordan jeg skulle gÃ¥ frem for Ã¥ fÃ¥ fornyet visumet mitt neste gang siden man ikke kan fÃ¥ forlenget en forlengelse, men sa at om jeg ikke ville reise ut og inn av landet to ganger i Ã¥ret kunne jeg be om oppholdstillatelse i skranken pÃ¥ den andre siden, og om det skulle oppstÃ¥ problemer var det bare Ã¥ henvise til henne… Jaja, nÃ¥ kan jeg foreløpig offisielt bli her til den 25. Februar 2008.